Ja da sitter jeg igjen paa pink hostel i Accra. Det var jo ikke helt planen...
Vi reiste en gjeng til en herlig strand for helgen, men jeg ble bare daarlig. Kastet opp og diareen ble verre (den har faktisk varet i over 2 uker...).Vi bestemte at jeg maatte til sykehus, noe jeg ikke akkuratt gledet meg til, siden jeg hadde vaert innom et offentlig sykehus noen dager tidligere med noen av barna fra barnehjemmet. Men heldigvis for meg er det saann her at hvis du har penger kan du bli ordentlig behandlet paa privat sykehus. Det viste seg at jeg hadde baade malaria og mageinfeksjon! Hores jo ganske grusomt ut, men jeg var bare glad over aa faa en klar diagnose!
Det skjer saa mye her i Ghana, og ingenting skjer som det ville ha hendt i Norge, eller resten av vesten. Da vi kom til Big Milly's, raggae-stedet vi skulle bo paa denne helgen, fikk vi siden vi var 10 personer et eget hus! Det var skikkelig luxus! Do, vifter og rennende vann! Men saa, da vi hadde vaert og spist middag og hort noen dritdyktige trommefolk sa Elin (min svenske samboer) at hennes mobil hadde blitt stjaalet fra rommet! Vi trodde ikke helt paa henne, saa vi sa at hun maatte ha mistet den, eller noe annet. For hvis den hadde blitt staalet fra huset vaart ville jo tyven ha tatt mye mer.. hun saa at laderen hennes ogsaa var borte, men saa ble hun litt usikker paa om hun i det hele tatt hadde tatt den med...
Saa litt senere kommer en annen jente, Ulrika inn og sier at hennes iPod, lommebok og mobil er borte! Naa reagerte vi litt annenlunde. Vi gikk til vaktene (som satt paa vakt og sov!!) og fortalte alt sammen. Da fortalte vi ogsaa om stigen som sto inntil vaar varanda og om stenen som laa skjovet inntil vaar ellers ulaaste varandador... Den ordentlige laasen virket jo selvfolgelig ikke.
Da vi satt og spiste frokost dagen etter kom en skikkelig rasta-farimann bort il bordet vaart. Han fortalte at han var eieren av hotellet og lurte paa hva vi savnet at ting. Vi ramset opp og opp fra hans lommer kom mye...blandt annet min iPodlader(!), som jeg ikke hadde savnet, siden jeg ikke hadde sett etter om den hadde blitt stjaalet fra meg. Saa pekte han paa en kjekk ung mann og sa "der har dere tyven deres". Hele situasjonen var sa merkelig! Da provde aa faa ut av ham hvor resten av greiene var. Og en av vaktene slo ordentlig til ham! De forsvant i en bil og noen timer senere kom de tilbake med resten av sakene (unntatt pengene som hadde vaert borte). Elins mobil hadde faatt ny kontaktliste og mange nye bilder...hun er veldig glad i den afrikanske pornoen som dukker opp som skjermsparer...Hva de tilslutt gjorde med tyven vaar er ukjent, men jeg fikk hore at skjefen hadde stoppet de ansatte med aa banke han ordentlig opp, som de egentlig onsket!
Imorgen drar vi tilbake til Akwaakwaa og barna. Tror jeg skal vaere litt forsiktig for det er et eneste stort bakterieparty der. Paa fredag skal jeg tilbake til Accra for aa omplassere en jente fra barnehjemmet som er psykisk funksjonshemmed.Det blir spennende aa se hvordan det utarter seg!
mandag 26. oktober 2009
onsdag 21. oktober 2009
I bless the rains down in africa
Dagene gaar saa utrolig fort her! En starter rundt 06.00 med aa gaa ned til barnehjememt og vaske de mellomste kidsa. Saa laaang frokost, med kanskje en liten lur, for en gaar til barnehjemmet igjen og leker med de som er for smaa til aa vaere paa skolen. Saa laaang lunch med kanskje en liten lur, for en gaar tilbake og leker litt, for middag rundt seks og saa er en ferdig til sengen rundt senest 8.
Det er saa varmt og viften paa rommet mitt virker ikke! Naar det blir morkt rundt seks blir det utrolig morkt! Jeg tenker innimellom naar jeg skal sove at det ikke er forskjell paa om jeg har oynene aapne eller ikke...
Livet i Ghana er Hakuna Matata, ingen bekymringer... hvertfall ikke noen vi gidder aa gjore noe med med en gang. Kan vaere frustrerende at alle tar alt saa lungt, og da blir det lett til at en blir lat sjael.
Det er rart, for en skulle tro at hva en savnet var ting som dyne, dush, do som en kan trekke ned, smaa edderkopper, rennende vann og folk som snakker norsk, men hva jeg savner er aa aapne et kjoleskap og ost. Saanne luksusting som f.eks stue har jo ikke folk her,men en trenger det jo egentlig ikke... en er jo ute hele dagen.
Her for et par dager siden kom det en skikkelig regnskur, det var herlig aa ta en dusj! Ellers vasker vi oss med vann som vi maa hente i botter. Eller samle i regenet.
Det er et veldig anderledes liv her, paa alle mulige maater. Men naa begynner jeg aa bli vandt med hvordan ting fungerer, og jeg koser meg... dessuten blir jeg brun!
Det er saa varmt og viften paa rommet mitt virker ikke! Naar det blir morkt rundt seks blir det utrolig morkt! Jeg tenker innimellom naar jeg skal sove at det ikke er forskjell paa om jeg har oynene aapne eller ikke...
Livet i Ghana er Hakuna Matata, ingen bekymringer... hvertfall ikke noen vi gidder aa gjore noe med med en gang. Kan vaere frustrerende at alle tar alt saa lungt, og da blir det lett til at en blir lat sjael.
Det er rart, for en skulle tro at hva en savnet var ting som dyne, dush, do som en kan trekke ned, smaa edderkopper, rennende vann og folk som snakker norsk, men hva jeg savner er aa aapne et kjoleskap og ost. Saanne luksusting som f.eks stue har jo ikke folk her,men en trenger det jo egentlig ikke... en er jo ute hele dagen.
Her for et par dager siden kom det en skikkelig regnskur, det var herlig aa ta en dusj! Ellers vasker vi oss med vann som vi maa hente i botter. Eller samle i regenet.
Det er et veldig anderledes liv her, paa alle mulige maater. Men naa begynner jeg aa bli vandt med hvordan ting fungerer, og jeg koser meg... dessuten blir jeg brun!
onsdag 14. oktober 2009
Pappa driter penger...
... tror de her!
Da vi var ferdige med en utrolig morsom uke i Accra kom dagen da vi skulle dra til prosjektene vaare. Det var en ganske nervos stemning i bussen, og spessiellt etter at det forste barnehjemmet vi stoppet ved virket ganske stakkaslig...Men da Elin (min svenske romvenn)og jeg ble sluppet av, virket det ganske ok.
Gutta som jobber ved barnehjemmet bar bagasjen vaar (paa hodet) til huset der vi skulle bo, ca tre min. unna barnehjemmet. Forst var vi litt deppa for at vi ikke skulle bo hos en familie, men etter noen dager er jeg veldig glad for det.
I huset bor det tre tyske jenter fra for, de har snart veart her i to maaneder og kunne fortelle oss om barnehjemmet og om Madame som styrer der...
Vi tok med alle klaerne vi hadde samlet bort til Madame og hun ble fra seg av glede God bless you osv. Var veldig hyggelig aa se de smaa faa nye HELT rene klaer. Det kom en liten jente som heter Mia lopende mot meg med en gang, og hun sovnet i armene mine paa under et minutt!
Saa kom det, barnehjemmet har ikke betalt stromregningene sine, og naa ble den kuttet. Det var uvear for en liten stund siden ogsaa, saa vann har de heller ikke. Elin og jeg ble kalt paa av Madame, hun ville at vi skulle betale stomregningene. Hun snakket om en slange som hadde vaert der og som hadde skremt alle barna. Vi sa at vi skulle tenke paa det, 300 cedi er ca.1800 NOK. Vi har blitt fraraadet aa gi penger, for da vil maset aldri slutte. Men det er jo ille at de ikke har strom, selv om all matlanging er paa baal. De tyske hadde brukt rundt 700 cedi for noen uker siden paa aa redde livet til en veldig syk baby paa bare noen uker som bor der, saa de var blakke.
Saa, det var vel paa mandag, paa kvelden kom to av de eldste guttene paa barnehjemmet og sa at Madame ville snakke med oss. Det var helt morkt, saa vi tok med oss lommelyktene og gikk. Da vi kom bort til barnehjemmet kom alle 70 ungene lopende, skrikende mot oss. De hylte og noen av dem graat, det var helt morkt, men borte ved baalet var Madame. Hun sa at barna skrek pga. slangen. Hun ville at de middels store barna skulle sove hos oss siden de var de som var mest redde. Vi bor ikke akkuratt saaa romslig, saa vi sa at vi heller ville gaa aa kjope en lampe, saa barna kunne sove med lys. Hun ville at vi skulle kjope to, og Nora og jeg gikk av gaarde oppi landsbyen (som forresten heter Akwakwaa, hvilket jeg finner saerdeles festelig). Da vi gikk forbi huset vaart stod det 30 unger der, de hadde faatt beskjed om at de skulle faa sove hos oss. De var redde og trette, saa jeg fant paa en dans som vi begynte aa danse, pluttselig lo og danset de alle sammen!
Vi tok med barna og lyktene til Madame, saa gikk vi og la oss. Den eldste gutten paa barnehjemmet, Stewen hvisket, they are fakeing...
Dagen etter takket Madame meg for gaardsdagen, mens en av de andre arbeiderne der beklaget seg til oss. Han sa at naa hadde hun gaatt for langt...
Vi har ogsaa en fyr hersom alltid er full, vi kaller han The drinking master. Han tok med kameraet mitt og meg paa en tur opp i landsbyen, den fattigste delen. Hen tok bilder og sa at jeg skulle sende dem hjem til Pappa saa han ville sende meg penger saa de kunne bygge en ny landsby... ogsaa kjopte han en veldig sterk drink til meg hos en dame som hadde en slags pub...jaja, er du hvit er du rik!
I gaar fant jeg en jente som satt aa graat og svettet i et klasserom. Da jeg loftet henne opp brandt jeg meg nesten,hun hadde syyyk hoy feber. Jeg krevde litt rent vann til henne, og hun drakk og drakk. Ofte glemmer de aa gi barna vann, saa det maa vi passe paa. Vi gikk til MAdame med henne og sa at hun maa til doktor, jenta vred seg av smerte, men Madame sa at da maatte vi betale for det. Vi vet at hun faar mye penger hver maaned saa hun skak kunne betale mat, strom osv... dette er faktisk VELDIG slitsomt, men barna er sote da!
Jeg har falt helt for en liten en paa ca 2 aar tror jeg, han faar bli med hjem!
Da vi var ferdige med en utrolig morsom uke i Accra kom dagen da vi skulle dra til prosjektene vaare. Det var en ganske nervos stemning i bussen, og spessiellt etter at det forste barnehjemmet vi stoppet ved virket ganske stakkaslig...Men da Elin (min svenske romvenn)og jeg ble sluppet av, virket det ganske ok.
Gutta som jobber ved barnehjemmet bar bagasjen vaar (paa hodet) til huset der vi skulle bo, ca tre min. unna barnehjemmet. Forst var vi litt deppa for at vi ikke skulle bo hos en familie, men etter noen dager er jeg veldig glad for det.
I huset bor det tre tyske jenter fra for, de har snart veart her i to maaneder og kunne fortelle oss om barnehjemmet og om Madame som styrer der...
Vi tok med alle klaerne vi hadde samlet bort til Madame og hun ble fra seg av glede God bless you osv. Var veldig hyggelig aa se de smaa faa nye HELT rene klaer. Det kom en liten jente som heter Mia lopende mot meg med en gang, og hun sovnet i armene mine paa under et minutt!
Saa kom det, barnehjemmet har ikke betalt stromregningene sine, og naa ble den kuttet. Det var uvear for en liten stund siden ogsaa, saa vann har de heller ikke. Elin og jeg ble kalt paa av Madame, hun ville at vi skulle betale stomregningene. Hun snakket om en slange som hadde vaert der og som hadde skremt alle barna. Vi sa at vi skulle tenke paa det, 300 cedi er ca.1800 NOK. Vi har blitt fraraadet aa gi penger, for da vil maset aldri slutte. Men det er jo ille at de ikke har strom, selv om all matlanging er paa baal. De tyske hadde brukt rundt 700 cedi for noen uker siden paa aa redde livet til en veldig syk baby paa bare noen uker som bor der, saa de var blakke.
Saa, det var vel paa mandag, paa kvelden kom to av de eldste guttene paa barnehjemmet og sa at Madame ville snakke med oss. Det var helt morkt, saa vi tok med oss lommelyktene og gikk. Da vi kom bort til barnehjemmet kom alle 70 ungene lopende, skrikende mot oss. De hylte og noen av dem graat, det var helt morkt, men borte ved baalet var Madame. Hun sa at barna skrek pga. slangen. Hun ville at de middels store barna skulle sove hos oss siden de var de som var mest redde. Vi bor ikke akkuratt saaa romslig, saa vi sa at vi heller ville gaa aa kjope en lampe, saa barna kunne sove med lys. Hun ville at vi skulle kjope to, og Nora og jeg gikk av gaarde oppi landsbyen (som forresten heter Akwakwaa, hvilket jeg finner saerdeles festelig). Da vi gikk forbi huset vaart stod det 30 unger der, de hadde faatt beskjed om at de skulle faa sove hos oss. De var redde og trette, saa jeg fant paa en dans som vi begynte aa danse, pluttselig lo og danset de alle sammen!
Vi tok med barna og lyktene til Madame, saa gikk vi og la oss. Den eldste gutten paa barnehjemmet, Stewen hvisket, they are fakeing...
Dagen etter takket Madame meg for gaardsdagen, mens en av de andre arbeiderne der beklaget seg til oss. Han sa at naa hadde hun gaatt for langt...
Vi har ogsaa en fyr hersom alltid er full, vi kaller han The drinking master. Han tok med kameraet mitt og meg paa en tur opp i landsbyen, den fattigste delen. Hen tok bilder og sa at jeg skulle sende dem hjem til Pappa saa han ville sende meg penger saa de kunne bygge en ny landsby... ogsaa kjopte han en veldig sterk drink til meg hos en dame som hadde en slags pub...jaja, er du hvit er du rik!
I gaar fant jeg en jente som satt aa graat og svettet i et klasserom. Da jeg loftet henne opp brandt jeg meg nesten,hun hadde syyyk hoy feber. Jeg krevde litt rent vann til henne, og hun drakk og drakk. Ofte glemmer de aa gi barna vann, saa det maa vi passe paa. Vi gikk til MAdame med henne og sa at hun maa til doktor, jenta vred seg av smerte, men Madame sa at da maatte vi betale for det. Vi vet at hun faar mye penger hver maaned saa hun skak kunne betale mat, strom osv... dette er faktisk VELDIG slitsomt, men barna er sote da!
Jeg har falt helt for en liten en paa ca 2 aar tror jeg, han faar bli med hjem!
tirsdag 6. oktober 2009
FREMME!
Saa fort dorene paa flyet ble aapnet kom svetten, Ghana er varmt! Og klamt! Det var egentlig det forste som motte meg, en vegg av varme og fuktighet. Jeg hadde sittet ved siden av en veldig hyggelig fyr som besvarte mange av sporsmaalene mine. Var skikkelig kult aa fly over Sahara og da vi skulle ned mot Accra var vi lenge omringet av en storm med sikksakklyn i alle rettninger, skikkelig fasinerende. Det forste motet med Ghana var egentlig et toalett... i den ene laa det gamle "sigarer" aa flot og paa den andre var det ikke aas... papir kan du bare dromme om paa de offentlige toalettene. Og en kan ikke trekke ned med mindre ennca.7 min. mellomrom...men en blir jo vandt med det ogsaa...
Han som skulle godkjenne visumet mitt var en smule skeptisk til meg og var aldeles ikke fornoyd med at jeg ikke kan uttale Ghanesiste stedsnavn. Saa ble jeg stoppet i en slags toll og utspurt for jeg omsider kom til bagasjen. Tredve gutter ville hjelpe meg, helt sprott, sa ville de jo selvfolgelig ha penger for tjenesten jeg ikke ba om. STRESS! Saa videre, og jeg har ikke kommet ut meg langt for jeg blir tilbudt bil, hotell, sim-kort, taxi, you name it, for endelig det kommer en fyr bort til meg i uniform og spor bekymret om jeg blir hentet... Men jo da, i hallen sto en liten mann med et ark med "SYTO" paa. Jeg var en smule skeptisk til den enkle stilen, men siden han visste navnet mitt regnet jeg med at det var safe... Jeg hadde jo med meg saa syyyyyyyykt mye bagasje, 2 x 23 kg! Det er endel aa drass paa, men jeg forteller meg selv hele tiden at halvparten er jo til barnehjemmet.
Jeg ble puttet i en bitteliten bil og kjort gjennom den sykeste trafikken jeg noen gang har vaert borti. De tuter HELE TIDEN og felt er det ikke noe som heter.
Inn paa hostellet og inn paa et rom der jeg moter Ulrika og Marie fra Sverige og Linda fra Tyskland. Hyggelige var de, og de fortalte at de skulle til stranden dagen etter, og vile ha meg med =)JEg laa lenge og fikk ikke sove, det var saa frustrernde varmt.
Dagen etter tok vi en taxi til stranden. T.o.m. aa komme inn paa stranden koster penger her, men det er jo ikke saa mye. Vi gikk ortover og hele tiden er det folk som tar oss i haanden og som vil snakke med oss. Selgere og vanlige folk. En foler seg virkelig som noe veldig rart noe...en ailien eller noe. Vi laetre fort at det ikke lonner seg aa vaere for hyggelig med folk, desverre. Det var to gutter vi virkelig ikke bli kvitt. Ixeec lagde en sang om meg, og han ville at jeg skulle bli manageren hans. haha, det beste er egentlig aa leke med. Men si at en er gift. Han andre var en prins!...sa han. Det skumle var da de dukket opp paa hostellet om kvelden og spurte etter den norske og de svenske jentene, helt sten var de visst...
Om kvelden kom det fler frivillige som skal vere her i Accra den forste uken. En haug med svensker, masse tyskere en, fra Stabekk og meg =)
Vi har allerede opplevd saa mye at det blir umulig aa fortelle alt. Men Ghana er helt fantastisk! Folk gaar rundt med alt paa hodet og det er musikk og rare lukter.
Vi har veart en del paa stranden og faatt undervisning av vaar "Big Black mama" Tina=) Opplegget er veldig godt og alle er saa gjestfrie. Jeg hadde jo kanskje trodd at noe ville vaere skremmende, men jeg har ikke vaert usikker eller skremt noen gang. Selv paa det vilde markede vi var paa i dag er alle hyggelige! Roper "welcome" og vil ta deg i haanden =)
Vi skal vaere her til fredag morgen, da reiser vi til prosjektene vaare rundt omkring.. men vi er noen som snakker om aa kanskje dra en tur til Burkina Faso, nabolandet! Vi faar se.
Han som skulle godkjenne visumet mitt var en smule skeptisk til meg og var aldeles ikke fornoyd med at jeg ikke kan uttale Ghanesiste stedsnavn. Saa ble jeg stoppet i en slags toll og utspurt for jeg omsider kom til bagasjen. Tredve gutter ville hjelpe meg, helt sprott, sa ville de jo selvfolgelig ha penger for tjenesten jeg ikke ba om. STRESS! Saa videre, og jeg har ikke kommet ut meg langt for jeg blir tilbudt bil, hotell, sim-kort, taxi, you name it, for endelig det kommer en fyr bort til meg i uniform og spor bekymret om jeg blir hentet... Men jo da, i hallen sto en liten mann med et ark med "SYTO" paa. Jeg var en smule skeptisk til den enkle stilen, men siden han visste navnet mitt regnet jeg med at det var safe... Jeg hadde jo med meg saa syyyyyyyykt mye bagasje, 2 x 23 kg! Det er endel aa drass paa, men jeg forteller meg selv hele tiden at halvparten er jo til barnehjemmet.
Jeg ble puttet i en bitteliten bil og kjort gjennom den sykeste trafikken jeg noen gang har vaert borti. De tuter HELE TIDEN og felt er det ikke noe som heter.
Inn paa hostellet og inn paa et rom der jeg moter Ulrika og Marie fra Sverige og Linda fra Tyskland. Hyggelige var de, og de fortalte at de skulle til stranden dagen etter, og vile ha meg med =)JEg laa lenge og fikk ikke sove, det var saa frustrernde varmt.
Dagen etter tok vi en taxi til stranden. T.o.m. aa komme inn paa stranden koster penger her, men det er jo ikke saa mye. Vi gikk ortover og hele tiden er det folk som tar oss i haanden og som vil snakke med oss. Selgere og vanlige folk. En foler seg virkelig som noe veldig rart noe...en ailien eller noe. Vi laetre fort at det ikke lonner seg aa vaere for hyggelig med folk, desverre. Det var to gutter vi virkelig ikke bli kvitt. Ixeec lagde en sang om meg, og han ville at jeg skulle bli manageren hans. haha, det beste er egentlig aa leke med. Men si at en er gift. Han andre var en prins!...sa han. Det skumle var da de dukket opp paa hostellet om kvelden og spurte etter den norske og de svenske jentene, helt sten var de visst...
Om kvelden kom det fler frivillige som skal vere her i Accra den forste uken. En haug med svensker, masse tyskere en, fra Stabekk og meg =)
Vi har allerede opplevd saa mye at det blir umulig aa fortelle alt. Men Ghana er helt fantastisk! Folk gaar rundt med alt paa hodet og det er musikk og rare lukter.
Vi har veart en del paa stranden og faatt undervisning av vaar "Big Black mama" Tina=) Opplegget er veldig godt og alle er saa gjestfrie. Jeg hadde jo kanskje trodd at noe ville vaere skremmende, men jeg har ikke vaert usikker eller skremt noen gang. Selv paa det vilde markede vi var paa i dag er alle hyggelige! Roper "welcome" og vil ta deg i haanden =)
Vi skal vaere her til fredag morgen, da reiser vi til prosjektene vaare rundt omkring.. men vi er noen som snakker om aa kanskje dra en tur til Burkina Faso, nabolandet! Vi faar se.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)